Titt-tei!

Jeg syntes plutselig det ble litt skummelt ute i denne bloggeverdenen. Jeg kjente plutselig det ble skummelt å vite at mennesker jeg kjenner leser bloggen min, uten at jeg helt vet hvem. Plutselig ble det ubehagelig at noen av de som uttrykker negativ holdning til blogging, er innom og leser mine fjaserier uten at de sier det til meg. Kanskje jeg må regne med slikt når jeg blogger, men det betyr ikke at jeg må akseptere at det er slik.

Erkjenner at jeg hoppet ut i denne verdenen uten å ha reflektert over hva det vil si.

Erkjenner at da jeg gikk fra å være anonym til å røpe adressen til noen få, mistet jeg plutselig kontrollen.

Erkjenner at jeg liker godt å dele med meg, både tanker og ideer, men at jeg ikke er komfortabel med å ikke vite hvem jeg deler med.

Erkjenner at det er helt greit at alle der ute som jeg ikke kjenner i det hele tatt, godt kan lese om mine fjaserier uten at uten at de behøver å legge igjen spor etter seg.

Kjenner jeg setter utrolig stor pris på kommentarer fra bloggere jeg selv følger.

Kjenner jeg setter utrolig stor pris på venner og familie som titter innom og av og til legger igjen et spor.

Kjenner også at jeg setter pris på de som er innom uten å legge igjen spor, men som likevel viser at de setter pris på å titte innom.

Jeg har igrunnen ikke behov for å skjule hvem jeg er overfor alle dere andre skjønne bloggere. Hadde jeg blitt gjenkjent av dere på gata, hadde heller ikke det gjort noe. Faktisk hadde det vært riktig hyggelig! Nei, det er den plutselige følelsen av at noen står ute i mørket og titter inn på det koselige fellesskapet her inne. Det er det som skremmer meg til til å trekke for gardinene ved å skifte adresse. Nå er jeg derimot veldig spent på om alle dere kjente og kjære som inspirerer meg så mye, og som legger igjen en hilsen dann og vann vil finne veien tilbake?

Er jeg spesielt paranoid, eller har noen av dere kjent på det samme?

Hva bildene har med saken å gjøre? Jeg har vært på sykurs og blitt så inspirert at jeg måtte rett hjem å finne frem maskinen. Så nå har jeg sydd meg to vesker av dongribuksehaugen som det nå nesten ikke er noe igjen av. Veeeldig stolt!

☺