Utenfor, på verandaen, ligger jentene og skal sove på verandaen. De samler sommerminner, for å sove ute er et must om sommeren. Denne gang må jeg sitte innenfor å passe på til de har sovnet, for nå er ikke lenger alt trygt, godt og rosenrødt. Grusomme bilder har festet seg på netthinnen, både bilder fra TV og egenskapte dannet av alle historiene de har lyttet til fra Utøya.
For jentene gjør det inntrykk at mennesker fra hele verden sender kondolanser:
-tenk at Justin Bieber har sendt hilsen!
-tenk at til og med presidenten i USA vet om dette!
-tenk at hele Norge skal være stille i ett minutt!
Det gjør inntrykk at så mange viser omsorg. At vi alle på en måte er berørt og blir trøstet. Fordi vi er norske. Fordi vi er et fredelig folk i et fredelig land som plutselig er blitt angrepet.
"Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende"
-Barack Obama
-Barack Obama
Så senker roen seg her i "hytta". Jentene har sovnet på verandaen. Jeg tenner lys og tenker på alle de som er direkte berørt av tragedien. Som ikke kan skru av TV og glemme det grusomme en liten stund. Som er i det konstant. Som sørger, enten i visshet eller i uvisshet. Tankene mine går til dem. Håper de finner en liten trøst i de millioner som holder hender, tenner lys, går i fakkeltog og sørger sammen med dem. For vi vil aldri glemme dem som falt.
Veldig spesielt å være i utlandet når en slik tragedie rammet hjemme.Var i Budapest hos Nina. Heldigvis kunne vi følge nyhetene via svensk tv. Plutselig ble alle oppmerksomme på at vi var norske, selv mannen på bensinstasjonen i Kroatia uttrykket sin forferdelse over det som hadde skjedd (så våre norske skilter).
SvarSlettMan føler seg så forferdelig liten i en slik stund, og maktesløs. Og redd for våre nære og kjente.
klem fra wenche.