Borte for alltid, men likevel så nær!

Hvis jeg skal fortsette å blogge, er det nødvendig først å være veldig personlig, for i påsken mistet jeg min kjære far. Det går liksom ikke an å blogge om alt og ingenting, uten å nevne dette tapet først; dette tomrommet og det uendelig store savnet. Det som omgir meg hele tiden, som fyller meg helt og som preger hvert minutt av dagen. Tenk, far er borte. Aldri mer. Virkelig aldri mer? Er det mulig? Jeg hadde forestilt meg noe annet, for jeg visste det snart ville skje. Jeg var ikke forberedt på den tomheten; som om jeg trodde han ville være rundt meg på en måte. Men han er jo likevel i meg; i hjertet - absolutt hele tiden.

Det går visst ikke an å være forberedt på noe slikt.  Mange rare tanker fyller meg. Tanker om de som har det enda verre; de som mister sine barn for eksempel. Min farmor har mistet sin sønn, og sorgen er også stor på hennes vegne. Et sønn er ens barn, uansett alder, det har jeg iallefall forstått. Mange rare tanker om livet og døden. Om uendeligheten. Om Jesus og Gud. Om barnetroen. Om hvor utrolig ensomt det føles å sørge slik, men samtidig hvor uendelig godt det føles å sørge sammen med mine søstre, som har det på samme måte. Om trangen til å rope ut i butikken, på gata, i idrettshallen og overalt der jeg ferdes: "Hallo! Jeg har mistet min far! Tenk, min far er død!" Som om ikke andre har følt den samme tomheten og tristheten.

Den rare følelsen, og det uforglemmelige øyeblikket da jeg var på Haiti og fikk telefon fra min søster om "Nå har det skjedd. Han er død". Med samme stemme som hun 39 dager tidligere i telefonen sa "Nå har det skjedd. Han er født" - da min fars åttende barnebarn ble født. Fødsel og død - tett opptil hverandre. 18 dager før han døde, fikk han sitt niende barnebarn.

Vi er mange som synes likheten mellom min far og hans åttende barnebarn er slående. Hvorfor? Lille nevø lå ved sin mors bryst, ved min fars sykeseng i mange, mange timer tilsammen. Han var også med da min far tok sitt siste åndedrag.  Flyttet litt av fars sjel inn i han? Rare tanker, og ekstra rart når jeg skriver dem ned; men jeg kjenner det gjør godt.

Snille, gode far. Omtenksomme far. Kan du se at huset mitt er fylt med blomster? Fra mennesker som vet vi sørger over deg, og vil vise sin medfølelse? Hvor er du? Du kan jo ikke være ingensteder? Du må være et sted der alt er bra og godt, og der du kan følge med på alle dine kjære som savner deg så sårt.

Hvil i fred, kjære far! 

♥